Vi forlot havna i privat båt med en lokal guide og satte kursen mot de flytende øyene. Vi gikk i land på øya Suma Kile og fikk en velkomst av de som bodde på øya, alt i alt bodde det 7-8 familier her. Deretter fikk vi en innføring i hvordan livet på øya fungerte, samt en demonstrasjon på hvordan man bygger en flytende øy.
Man begynner med å skjere ut ett 1 meter tykt jordstykke på 8x10 meter. Jordstykke finnes ved vannkanten og består av røtter og materialer med gode flyteegenskaper tilsvarende kork. Øya vi var på bestod av 10 slike jordstykker. For å knytte jordstykkene sammen til en stor øy forankret man de sammen ved hjelp av treplugger og tau. Etter 3 måneder hadde røttene i jordstykkene vokst i sammen.
Etterpå kryssa man ett 1m tykt lag med siv i forskjellige retninger for å skape stabilitet og soliditet. Så spilte man fotball og volleyball på øya for komprimere sivet. Når sivet var komprimert laget man en liten forhøyning, ca 20-30 cm, der man ville ha hus slike at fuktighet ikke trenger inn når det regner.
Husene ble også bygd i siv, derfor var vekten lav. Om ønskelig kunne huset løftes opp og flyttes til en annen plass. Det foregår en kontinuerlig forråtnelse av øya, derfor fylte man jevnlig på med siv. Etter 20-30år mister øya sine flyteegenskaper. Da bygger de en ny øy og lar den gamle synke til bunnen.
De lagde også båter i siv, vanligvis små båter med plass til inntil 2 personer. Men de hadde også en stor båt med plass til inntil 30 personer, de kalte denne båten "Mercedes Benz". Vi fikk bli med ut en liten tur. To personer rodde med hver sin åre, men det gikk svært sakte. Vi forflyttet oss ett par hundre meter på ett kvarter.
Etterpå besøkte vi en annen øy der vi inntok lunsj, grønnsakssuppe til forrett og ørret til hovedrett. Begge synes dette var en veldig god fisk. Til dessert te med mynte og kokablader.
Den lokale guiden fortalte om hvordan samfunnet fungerte på øya. Det spesielle her var at mennene var ekstremt flinke til å strikke, de begynte å strikke luer i 8 års-alderen. UNESCO har kåret innbyggerne her til verdens beste strkkere. Hodeplagget fortalte om de var single eller gift. En mann med hvit og rød lue indikerte singel, dersom han i tillegg hadde en ekstra lue i lomma indikerte dette at han var på damejakt. Når han traff jenta han ville være sammen med rakte han frem lua, jenta ville da inspisere lua og avgjøre om det var godt håndarbeid. En vanlig test var å helle vann oppi lua, dersom den var bra laget ville den holde på vannet ett par minutter uten å bli våt på utsiden. Det sier litt om hvor stram strikkingen er.
Deretter reiste vi til en ny øy hvor vi skulle tilbringe natten hos lokale familier. Vi ble godt tatt imot på havna, derfra gikk vi samlet til samfunnets samlingspunkt som var skolen. Her spilte vi en fotballkamp mot de lokale. Høyden, 3810 moh gjør løping meget anstrengende. Vi ble fort slitne selv om banen ikke var mer enn 25 meter. Når vi sprang fra den ene til den andre siden var vi helt utslitt og hev etter pusten. Marthe scoret det første målet til stormende jubel. Likevel klarte vi å rote det til mot slutten og tapte 2-1.
Etter fotballen ble vi dresset opp i lokal bekledning. Marthe fikk på seg fire skjørt (samtidig), jakke og hatt. Antall skjørt er ett symbol på velstand, ved bryllup har bruden gjerne på seg 25 skjørt. Marius fikk en kappe og hatt. Begge fikk et tau med dusker man holdt i hånden. Så var det tid for dans, vi prøvde å gjøre som de lokale, men synes dansen var litt merkelig.
Mens vi danset nærmet det seg et uvær. Det var få sekunder mellom hvert lynnedslag, var veldig fint å se på. Det ble fort mørkt og vi ble innlosjert hos vertsfamilien vår, Alfonza og Julia. Vi spiste middag sammen med dem og fikk nok en gang servert grønnsakssuppe med masse poteter. I Peru er det 3000 potettyper, over 1200 av dem er spiselige. De lokale har potet som hoveddelen av lunsj og middag. Hovedretten var ris og potet. Porsjonene var som vanlig generøse og ingen av oss klarte å spise opp. Som en takk for deres gjestfrihet gav vi dem 2 kg ris, en halvliter matolje og litt frukt. Til dessert var det te, klokken var nå blitt 19:45. Vertsfamilien vår var nå så trøtte at de slet med å holde seg våkne, de er tydeligvis tidlige oppe her. Vi takket for maten og tok tidlig kvelden selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar