Salar De Uyuni - verdens største saltsjø

OEtter en litt kaldere natt en vanlig våknet vi opp uten symptomer på høydesyke. Søvnen var ikke den aller beste, høyden gjorde at vi våknet ofte. 

Vi dro videre i firehjulstrekkere og besøkte nye laguner og steinformasjoner. På første stopp var det is på vannet. 

På neste stopp så vi Viscacha, en slags hare i chinchilla familien. Vi så også flere Vikunjar, de regnes som en sårbar art, den er etterstrebet både pga kjøttet og ullen. Ullen er en av verdens dyreste, et skjerf av Vikunja koster flere tusen dollar. Lamaene gikk også fritt rundt i ørkenen. De er husdyr på samme måte som sauen i Norge. Slakting foregår i februar. 

Vi byttet så fra firehjulstrekkere til buss og kjørte inn i saltsjøen Salar De Uyuni. Dette er verdens største saltsjø på 10 582 km2, og det antas at den inneholder 10 milliarder tonn salt. 

Her vi fikk vi streng beskjed om å ta på solbrillene, ettersom sollyset reflekteres mye. Midt ute på sjøen spiste vi en god lunsj. 

Noen lokale syntes Marius var eksotisk og ville gjerne ta et bilde med ham.

Vi besøkte øya Isla Sajchilla, øya var dekket av flere ulike kaktusarter, noen av dem kunne bli opptil 9 meter høye. 

Dem som ønsket kunne bestige øya, det var meget bratt og kun 5 av 16 tok utfordringen. På toppen fikk vi en fantastisk utsikt over saltsjøen med fjellene som speilet seg i overflaten. Alt var tørt og skarpt på øya, Marius iført shorts fikk rispet opp leggene, Marthe fikk en kaktusnål i rompa. 

Vi overnattet på et hotell bygget av salt, til og med sengene var laget av salt. 

Vi spiste lama til middag, det smakte salt og et litt særegen smak. Det var spiselig, men ingen ny favoritt. Vi måtte betale for å dusje, men vannet var kaldt. Uansett godt å få skylt av seg støv og salt. 

   Vegger, gulv og seng av salt