På besøk i sølvgruvene i Potosi

Potosi har tidligere vært en av Amerikas rikeste og velstående byer på grunn av deres fjell, Cerro Rico fylt av sølv og mineraler. Men da de store forekomstene av sølvet var hentet ut ble innbyggerne fattige. Sølvgruvene er fortsatt i drift, og vi ble med for å se hvordan de fungerer.

Først dro vi på markedet for å kjøpe gave til gruvearbeiderne (juice og coca blader). Vi fikk en innføring i coca blader, en viktig del av gruvearbeidernes hverdag. I Bolivia forbrukes ca 1.2 millioner kilo coca blader månedlig! Bladene tygges og legges i kjaken bak tennene, der ligger bladene til man er ferdig på jobb. Bladene skal gi deg energi og gjøre det enklere å puste. 

På markedet var det også mulig å få kjøpt sprit, gruvearbeiderne drikker denne spriten med 96 % alkoholinnhold. 

Dynamitt solgte de også, hvem som helst kunne kjøpe det. 

På markedet var det også mulig å kjøpe en dø geit for 200-300 kr, kun hode og innmat var fjernet. En levende geit kostet fra 300-500kr. 

Deretter dro vi til fabrikken der sølvet ble framstilt. Maskinene var åpne, og ville helt sikkert vært forbudt i Norge. 

Først ble steinmassene pulverisert, deretter ble det tilsatt mineralrikt vann. Dette gjorde at sølvet fløt opp, sølvet ble så videreført til et nytt basseng, her sank sølvet. Deretter ble sølvet tørket. Resultatet var en sølvmasse, som ble eksportert til store deler av verden, kunden videreforeldet sølvet. Hovedkunden er Asia. 

Vi fikk på oss gummistøvler, dress, hjelm med lys og munnbind før vi dro ned til gruvene. Guiden anbefalte oss å tygge coca blader. Vi tygget noen få, Marthe svelget bladene i løpet av turen, men uten bivirkninger. Marius hadde bladene i munnen i mer enn fire timer. 

Inne i gruvene var takhøyden enkelte steder så lav som en meter, og det var mye vann i gangene. Dette var ikke et sted for dem med klaustrofobi.

 I taket kunne vi se ulike mineraler, i følge guiden var noen av disse svært giftige. De blå mineralene er kobbersulfat.

På bakken var det skinner, her ble mineralholdig stein på opptil 120 kg fraktet i små jernbanetraller. Det skal ha skjedd fatale ulykker der disse trailene dro av gårde på egen hånd. Ulykker med dynamitt og stein som faller ned skal også krevd menneskeliv inne i gruvene. Det er hard påkjenning for lungene å være i gruvene, typisk yrkeskader er lungesykdommer og ryggskader.

Vi trasket rundt i gruvene mens vår lokale guide fortalte om forholdene. De fleste arbeiderne startet fra skratsj med tyngst jobb og lavest lønn, og jobbet seg så oppover. De jobbet som et lag, hvert lag hadde sitt område med en leder. Lederen hadde kjøpt et område, og betalte sine ansatte. De ansatte ble betalt for kvalitet og kvantitet. 

En av gruvearbeiderne med coca blader i begge kinn, og uten munnbind.