Ørken i Huacachina er en av verdens tørreste. Her regner det ca 20 mm i året. Guiden vår som er fra dette område så regn for første gang da han var 17 år...
Denne oasen, liggende midt i ørkenen er egentlig en uttørket oase, men regjeringen har bestemt seg for den ikke skal dø ut og fortsetter å pumpe vann inn iden.
Vi var klare for sandboarding og ble fordelt i to biler. I bilene var det plass til 9 stk, de var tilpasset for å kjøre i sand og hadde kraftig motor og veltebur.
Vi kjørte så inn i ørkenen, det var som å kjøre berg- og dalbane uten ordentlig beskyttelse. Det gikk fort, over store sanddyner og ned igjen på andre siden så det kilte i magen. Vi satt begge bakerste og hoppet opp og ned i setene, til tider var det også vondt.
Vi stoppet så på toppen av en sanddyne for å teste ut sandboardene. Brettene ble vokset med stearinlys, så var det å legge seg på brettet med hodet først med skuldrene godt inn, og bena sprett bak. Marius fikk beskjed om å kjøre utfor sanddynen først, det var et gisp blant resten av reisefølget da han kjørte ned, det gikk veldig fort... Etterhvert kjørte alle ned, også Marthe med høy puls og hjertet i halsen.
Neste sanddyne besto av to bakketopper, Marius var den eneste som fikk god nok fart til å komme ned begge til de andres store misunnelse. Siste bakke var det lov å stå ned, det testet Marius ut, uten å bli spesielt imponert, det gikk sakte.
Deretter var det 15 min med berg- og dalbane tilbake til utgangspunktet. En opplevelse absolutt verdt pengene fylt med redsel og adrenalin.
På vei tilbake dro vi innom Piscoens hjemby, Inka. Her fikk en omvisning på et over hundre år gammelt piscobryggeri, som fortsatt er i drift.
Først blir 10-12 tonn druer plassert i dette området, her er det 5-6 mann som tråkker druene flate. Dette arbeidet tar 10-12 timer. Skallet og væsken skilles, og væsken legges i krukker for gjæringsprosessen.
Piscoens blir så varmet opp i en ovn som tar 1750 liter for å skille alkoholdig og alkoholfri væske.
Til slutt blir det pisco! Vi har sans for piscoen og kjøpte med en flaske hjem.
På kvelden var vi så heldige å bli invitert hjem til guiden vår sin familie. Området vi befinner oss i ble rammet av et kraftig jordskjelv i 2007, 80% av husene kollapset, også familiehuset til guiden vår. De hadde nå bygget opp et nytt hus for hånd med murstein og bambus. Vi fikk servert kylling kokt i coca-cola (det smakte greit). Moren i huset fikk en gave av oss alle, og Marthe holdt takketalen siden ingen andre fra reisefølget snakket spansk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar